Eg har valt å tolke diktet "Det er ingen hverdag mer", av Gunnvor Hofmo. Grunnen til at eg valde akkurat dette diktet, er fordi Gunnvor Hofmo er ein kjent modernistisk lyriker, og fordi dette er eit dikt som tar for seg eit viktig tema innafor sentrallyrikken; nemleg sorg. Dette skal eg komme tilbake til i analysen.
Motivet skiftar litt i diktet Diktet har eit trist preg over segDet er vanskelig å sette fingeren på kva diktet rent konkret handlar om, fordi alle strofane handlar om noko forskjellig. Så i stedet for å seie kva motivet til diktet er, trur eg at eg berre lét dykk lese det sjøl.
"Det er ingen hverdag mer
Gud, hvis du ennå ser,
det er ingen hverdag mer.
Det er bare stumme skrik,
det er bare sorte lik
som henger i røde trær!
hør hvor stille det er.
Vi vender oss for å gå hjem
men alltid møter vi dem
Alt vi fornemmer en dag
er de dreptes åndedrag!
Om vi i glemsel går
det er asken deres vi trår.
Gud, hvis du ennå ser,
det er ingen hverdag mer. "
Temaet for teksten trur eg er døyd, sorg, og det å vere etterlatt aleine etter nokon har gått bort. Hofmo bruker mange fine verkemidler for å få fram temaet. Diktet har eit trist preg over seg, noko vi merkar med ein gong vi ser tittelen; "det finnes ingen hverda mer". Og dette sét med ein gong stemninga for diktet. Kva er eit liv utan ein kvardag? Det kan vel umogleg vere eit vanleg liv? Er det i det heile tatt eit liv verdt å leve?
I første vers vender Hofmo seg mot Gud. Då veit vi at det er noko galen, for det er oftare man klagar til Gud enn man takkar. Eg trur også ho tvilar på Gud, ettersom ho seier "Gud, hvis du ennå ser." Kanskje er det ho eigentleg gjer å sette spørsmålsteikn ved Guds evnar? Kanskje følar ho seg svikta av Overmaktane? Uansett, første strofe legg, som sagt, ei mørk stemning over diktet.
Og stemninga blir meir dyster jo meir du les. I andre strofe snakkar ho om "stumme skrik", skrik vi ikkje høyrer. Kven skrik? Kvifor høyrer vi dei ikkje? I andre vers finn vi ut av det; dei er døydde, "bare sorte lik".
No skjønar vi at det handler om dei som har gått bort, og dei som blir igjen. Dei som har gått bort, har etterlatt seg berre stillheit. Dei som blir igjen lever i stillheita. Kanskje er det savnet etter dei daude som gjer at kvardagen er borte? Og når dei levande vender seg for å gå heim, men alltid møter på "dei", kan det vere eit bilete på at dei levande prøver å gå videre, men ikkje klarer det. Og når Hofmo seier at "om vi i glemsel går/ det er asken deres vi trår", trur eg ho meinar at sjølv om vi vil gløyme, er det respektlaust ovenfor dei daude å gjere det.
No har eg sett meir på det genrelle temaet og litt på korleis ho får det fram. Men eg tror temaet kan vere meir enn det også. Vi veit jo at diktet vart publisert rett etter krigen, og vi veit at Gunnvor Hofmo vart veldig påvirka av det som skjedde under krigsåra, både på vestfronten og med jødene. Kanskje er dette diktet eit svar på det som skjedde? Kanskje er ikkje lika vanelege lik, men tusenvis av jødar som vart utrydda under krigen? Kanskje meiner ho at når vi heim, så prøvar vi å komme oss bort frå samviten vår, men aldri klarar det? Og når ho seier at vi aldri må gløyme, fordi vi tråkkar i aska deira om vi gjer det, kan det hende ho meinar at vi skyldar dei å hugse etter alt vi lét skje med dei.
Og det kan hende ho tvilar på Gud etter at han lét det skje han óg. No får verset "det finnes ingen hverdag mer" ei litt anna meining. Kanskje meiner ho at verden er så såra, at den aldri blir normal; at den er så såra at vi aldri kunne gå tilbake til kvardagen vår, utan å føle skyld.
Hofmo bruker mange verkemidlar for å få fram poenga sine. Ho bruker fine språklege bildar, for eksempel nevnar ho "stumme skrik". Ho er veldig stor på språklege symbolar og metaforar. Nokre av dei har eg nevnt. Diktet virker for meg som om det er ein lett blanding av kamplyrikk og sentrallysrikk, sjølv om det i større grad er prega av det siste; det omhandler store og viktige temaer, som ein må igjennom i livet; sorg, skuld og død. Det er eit tradisjonelt dikt, med to og to strofer i kvart vers, med enderim. Sjølv om det har meir sentrallyriske tema, inneheld det også formaningar til lesaren, sjølv om det ikkje er i like stor grad som hos dei mest kamplyriske dikta. Hofmo bruker også gjentagelser, for eksempel kjem strofa "det er ingen hverdag mer" tre gongar i løpet av diktet - om vi regner med tittelen.
Sjølv synes eg det er eit veldig sterkt dikt, med eit sterkt bodskap. Eg tror diktet er tidløst, fordi det eigentleg er ganske nøytralt. Det nemnar ikkje krigen, det nemnar ikkje noko. Det nemnar berre dauden, og dei daude. Og det er jo noko vi må igjennom uansett kva for ein tid vi lever i!
tirsdag 2. februar 2010
mandag 7. desember 2009
Nervemennesket i "Buddy"
Den norske filmen "Buddy" fra 2003, handler om Kristoffer som bor i bokollektiv med kameraten Geir og leilighetens eier Stig Inge. De tre trives godt i lag, og er som hvilken som helst kameratgjeng. I leiligheten virker det som de alle er tre normale personer, men sannheten er jo en annen. Stig Inge er nemlig ikke som alle de andre - han setter aldri en fot utenfor Tøyen. Hvorfor skulle han det, når han har alt han trenger der?
Noe er galt med Stig Inge, vi kan ikke helt forstå det. Alle som ser "Buddy", og også samtlige i "Buddy" vet at det ikke er skummelt eller farlig å gå utenfor Tøyen. Og at han har reist rundt i hele verden før han plutselig bestemte seg for å bli stuck på Tøyen, gjør det hele kanskje enda mer uforståelig for oss "vanlige mennesker" i det "vanlige samfunnet".
Stig Inge er jo nervøs. Nervøs for hva som venter der ute, nervøs for omverdenen. Han ser ikke verden på samme måte som oss andre, han er ikke trygg på omgivelsene sine. I Stig Inges øyne får vi se verden som uforklarlig, skummel, og uforståelig. Like uforståelig som vi oppfatter hans situasjon. Dette gjør jo Stig Inge til et utskudd og en outsider.
Men på mange måter kan vi jo si at Geir og Kristoffer også er outsidere - og nervemennesker. De er det kanskje ikke i like stor grad som Stig Inge, men man merker hele tiden at de føler seg utilpasse og nervøse. De bare er det i en mer "vanlig" form. Det som vi ser på som store problemer tar kanskje ikke like stor plass i Stig Inges hode, men det gjør de "små" tingene, som å gå utenfor Tøyensenteret.
Noe er galt med Stig Inge, vi kan ikke helt forstå det. Alle som ser "Buddy", og også samtlige i "Buddy" vet at det ikke er skummelt eller farlig å gå utenfor Tøyen. Og at han har reist rundt i hele verden før han plutselig bestemte seg for å bli stuck på Tøyen, gjør det hele kanskje enda mer uforståelig for oss "vanlige mennesker" i det "vanlige samfunnet".
Stig Inge er jo nervøs. Nervøs for hva som venter der ute, nervøs for omverdenen. Han ser ikke verden på samme måte som oss andre, han er ikke trygg på omgivelsene sine. I Stig Inges øyne får vi se verden som uforklarlig, skummel, og uforståelig. Like uforståelig som vi oppfatter hans situasjon. Dette gjør jo Stig Inge til et utskudd og en outsider.
Men på mange måter kan vi jo si at Geir og Kristoffer også er outsidere - og nervemennesker. De er det kanskje ikke i like stor grad som Stig Inge, men man merker hele tiden at de føler seg utilpasse og nervøse. De bare er det i en mer "vanlig" form. Det som vi ser på som store problemer tar kanskje ikke like stor plass i Stig Inges hode, men det gjør de "små" tingene, som å gå utenfor Tøyensenteret.
fredag 20. november 2009
Et kunstnerportrett - Christian Krohg
Christian Krohg var ein kjent, norsk maler frå realismen. Han var ein del av Kristianiabohemen, og var også ein dyktig dikter. Krohg ville som dei fleste andre realistiske forfattarar og kunstnarar framstille verda og samfunnet akkurat som det var, utan å pynte skildringane sine. Men i motsetning til realismens forfattarar og kunstnarar, hadde ikkje Krogh trua på at han som kunstnar kunne endre samfunnet. Han mangla positivismen vi ser i dei realistiske verka. Krohg høyrde til ei anna retning innenfor realismen, nemlig naturalismen.
Som alle naturalistar, anten dei var diktare eller malare, meinte Krohg at eit menneskes framtid var skjebnesbestemt, og at skjebnen var avhengig av arv og miljø. Ei jente som havna i eit miljø der hor var eit dominerende yrke, ville ende opp som prostituert sjølv - uavhengig kva for intensjonar ho sjølv hadde for livet. Målet med Krohgs verk, i likheit med andre naturalistiske malare, var å framstille verkeligheita på ein så grusom måte, at samfunnet etter kvart ville innsjå sanninga. Samtidig måtte bilde ligne virkeligheita så mykje som mulig, for det måtte vere realistisk. Dette er hans bilete "Eit sovende barn" eit godt eksempel på.
Innlegget er ikkje ferdig.
Som alle naturalistar, anten dei var diktare eller malare, meinte Krohg at eit menneskes framtid var skjebnesbestemt, og at skjebnen var avhengig av arv og miljø. Ei jente som havna i eit miljø der hor var eit dominerende yrke, ville ende opp som prostituert sjølv - uavhengig kva for intensjonar ho sjølv hadde for livet. Målet med Krohgs verk, i likheit med andre naturalistiske malare, var å framstille verkeligheita på ein så grusom måte, at samfunnet etter kvart ville innsjå sanninga. Samtidig måtte bilde ligne virkeligheita så mykje som mulig, for det måtte vere realistisk. Dette er hans bilete "Eit sovende barn" eit godt eksempel på.
Innlegget er ikkje ferdig.
mandag 2. november 2009
"Forrådt" - Amalie Skram
"Forrådt" er en roman skrevet av naturalisten Amalie Skram. Romanen handler om ei 17 år gammel jente som nettopp har gifta seg, og handlinga er lagt til samme tid som den er skrevet i, nemlig på slutten av 1800-tallet. På kunstens og diktningens side er dette en periode preget av realisme og naturalisme, og det ser vi også veldig godt i utdraget "Forrådt".
I utdraget har jenta, Aurora, nettopp giftet seg, og det forventes at hun skal fullføre "brudens dyder". Vi merker tidlig at hun er usikker; usikker på ha hun vil, og på hva som skal skje. I stedet for å gjøre det som er forventet av henne, trekker hun seg bort fra mannen sin, Riber, og nekter å ligge med ham. Han prøver å roe henne ned med historier, men hun er fremdeles redd for hva som skal skje. Omsider bestemmer hun seg for å forlate mannen sin, og rømmer hjem. Men mannen klarer å stoppe henne. Det ender med at hun lar seg overtale, og blir med mannen sin hjem igjen.
Temaet i teksten kan være kjønnsroller og likestilling. Aurora vil egentlig ikke være med mannen sin, men fordi det er samfunnsmessig forventet av henne som kvinne, har hun ikke mye valg. Det kommer tydelig fram i utdraget at det er mannnen som er den dominerende parten i forholdet; etter hun har gitt uttrykk for at hun ikke ønsker å fullføre bryllupsnatten, sier Riber til Aurora; "La meg få deg, som jeg har rett og lov til". Gjennom bryllupet var det altså en ektemanns rett og få sin kone når han ville. En kvinne var også ganske avhengig av å være gift; det var mannen som hadde utdanning og fast inntekt, og var kvinnens forsørger. Dette ser vi også i tekstutdraget, da Riber sier at han skal være hennes forsørger og og verge. Skram belyser dette problemet, og forteller oss at kvinnen har egne tanker og følelser, men blir undertrykt av mannens dominans. Det var mannen som hadde makt i forholdet. Et argument Riber bruker for å få henne med tilbake, er at Norges samfunn vil se på det som en skam og en skandale.
Et annet moment som kan være temaet i teksten, er seksualitet. Vi ser tydelig at Aurora og Riber ønsker forskjellige ting når det kommer til dette; Riber er påpresser og Aurora trekker seg unna. Amalie Skram skiltes jo selv fra mannen sin på grunn av seksuelle forskjeller dem i mellom, og dette kan jo ha vært inspirasjon til å skrive romanen "forrådt".
Romanen "Forrådt" er sterkt preget av realismen, og av naturalismen. Handlingen og innholdet er preget av dialog, og beskrivelser som gjør det realistisk og ekte. Skram setter også viktige tema under debatt, og belyser hvordan situasjonen mellom mann og kvinne i samfunnet egentlig er, og at det er feil. Det som gjør utdraget naturalistisk, er at Aurora ikke lykkes med å gå sin egen vei, men fordi hun er kvinne, og fordi hun er avhengig av mannen, og fordi mannen er så dominerende og den mektige i forholdet, er hun nødt til å la seg overtale og bli med ham tilbake. Det finnes ingen vei utenom.
I utdraget har jenta, Aurora, nettopp giftet seg, og det forventes at hun skal fullføre "brudens dyder". Vi merker tidlig at hun er usikker; usikker på ha hun vil, og på hva som skal skje. I stedet for å gjøre det som er forventet av henne, trekker hun seg bort fra mannen sin, Riber, og nekter å ligge med ham. Han prøver å roe henne ned med historier, men hun er fremdeles redd for hva som skal skje. Omsider bestemmer hun seg for å forlate mannen sin, og rømmer hjem. Men mannen klarer å stoppe henne. Det ender med at hun lar seg overtale, og blir med mannen sin hjem igjen.
Temaet i teksten kan være kjønnsroller og likestilling. Aurora vil egentlig ikke være med mannen sin, men fordi det er samfunnsmessig forventet av henne som kvinne, har hun ikke mye valg. Det kommer tydelig fram i utdraget at det er mannnen som er den dominerende parten i forholdet; etter hun har gitt uttrykk for at hun ikke ønsker å fullføre bryllupsnatten, sier Riber til Aurora; "La meg få deg, som jeg har rett og lov til". Gjennom bryllupet var det altså en ektemanns rett og få sin kone når han ville. En kvinne var også ganske avhengig av å være gift; det var mannen som hadde utdanning og fast inntekt, og var kvinnens forsørger. Dette ser vi også i tekstutdraget, da Riber sier at han skal være hennes forsørger og og verge. Skram belyser dette problemet, og forteller oss at kvinnen har egne tanker og følelser, men blir undertrykt av mannens dominans. Det var mannen som hadde makt i forholdet. Et argument Riber bruker for å få henne med tilbake, er at Norges samfunn vil se på det som en skam og en skandale.
Et annet moment som kan være temaet i teksten, er seksualitet. Vi ser tydelig at Aurora og Riber ønsker forskjellige ting når det kommer til dette; Riber er påpresser og Aurora trekker seg unna. Amalie Skram skiltes jo selv fra mannen sin på grunn av seksuelle forskjeller dem i mellom, og dette kan jo ha vært inspirasjon til å skrive romanen "forrådt".
Romanen "Forrådt" er sterkt preget av realismen, og av naturalismen. Handlingen og innholdet er preget av dialog, og beskrivelser som gjør det realistisk og ekte. Skram setter også viktige tema under debatt, og belyser hvordan situasjonen mellom mann og kvinne i samfunnet egentlig er, og at det er feil. Det som gjør utdraget naturalistisk, er at Aurora ikke lykkes med å gå sin egen vei, men fordi hun er kvinne, og fordi hun er avhengig av mannen, og fordi mannen er så dominerende og den mektige i forholdet, er hun nødt til å la seg overtale og bli med ham tilbake. Det finnes ingen vei utenom.
mandag 5. oktober 2009
Knud og Ivar
Knud Knudsen og Ivar Aasen er begge kjende for eit stort engasjement og mykje innsats for det norske språket på 1800-tallet. Dei aller fleste veit jo at Knudsen kjempa for det som sidan blei bokmål, og Aasen kjempa for nynorsken - eller landsmålet som det blei kalt den gang. Begge var dei einige om at Noreg trengte eit eige skriftsspråk, men det var ein hovudforskjell mellom dei; normgrunnlaget for språket. Mens Knud sto for fornorskningslinja, og ville gå ut i fra det danske språket, ville Ivar vere meir revolusjonær, og lage eit heilt nytt skriftsspråk, basert på dei norske dialektene og det norrøne. Aasen meinte at ved å lage eit landsmål basert på dialektene, ville fleire kjenne seg igjen i skriftsspråket, og fleire hadde enklare for å lære det, noko som ville gjere det enklare for folk flest å få ei høgare utdanning. Sånn meinte han at landsmålet var eit demokratisk skriftsspråk.
Knudsen meinte sjølv at fornorskningslinja var demokratisk. Han meinte det var tull å lage eit heilt nytt skriftsspråk når overklassa og "dei danna" - dei som styrte landet - skreiv og las dansk. Men sjølv om Knudsens målform ikkje var like radikal og ny som Aasens, møtte han mykje motstand fra fleire kantar. Overklassa forsto ikkje kvifor han i det heile tatt skulle endre på det danske, når det var det dei kjende til fra før. Bøndane sida sjølvsagt med Aasen... Uansett. Begge var dei einige i at vi måtte få inn norvagismer i språket, og bytte ut danske fremmedord med ekte norske. Og i 1885 ble jamtstillingsvedtaket satt i verk, og målformene blei politisk likestilt med kvarandre.
Knudsen meinte sjølv at fornorskningslinja var demokratisk. Han meinte det var tull å lage eit heilt nytt skriftsspråk når overklassa og "dei danna" - dei som styrte landet - skreiv og las dansk. Men sjølv om Knudsens målform ikkje var like radikal og ny som Aasens, møtte han mykje motstand fra fleire kantar. Overklassa forsto ikkje kvifor han i det heile tatt skulle endre på det danske, når det var det dei kjende til fra før. Bøndane sida sjølvsagt med Aasen... Uansett. Begge var dei einige i at vi måtte få inn norvagismer i språket, og bytte ut danske fremmedord med ekte norske. Og i 1885 ble jamtstillingsvedtaket satt i verk, og målformene blei politisk likestilt med kvarandre.
Abonner på:
Innlegg (Atom)